Mopsen (eller pug på engelsk) er en liten, rynkete og utrolig sjarmerende hunderase som mange faller pladask for. Med sine store øyne og sitt nesten komiske uttrykk har denne rasen blitt en populær selskapshund. Mops beskrives ofte som hundeverdenens klovn – den elsker oppmerksomhet og finner på spillopper for å få deg til å le. Samtidig er ikke alt bare fryd og gammen med en mops. Før man lar seg sjarmere fullt og helt, gjelder det å vite både fordelene og ulempene ved rasen, samt noen potensielle etiske betenkeligheter rundt avlen. Her får du en uformell gjennomgang basert på erfaringer fra eiere og oppdrettere, slik at du kan gjøre et veloverveid valg.
Hvorfor mange elsker mopsen (fordeler)
Mange som har møtt en mops, kan skrive under på at rasen har en unik og tiltalende personlighet. Her er noen positive trekk og fordeler ved mops:
- Fantastisk personlighet og lojalitet: Mopsen er kjent for å være ekstremt lojal, kjærlig og morsom. Eiere forteller at disse små hundene ofte knytter seg sterkt til familien sin. De elsker “flokken” sin og vil helst være med deg hele tiden. En mops vil gjerne ligge tett inntil deg i sofaen og snike seg under dyna om natta. Den kan være en skikkelig kosegris som soler seg i all oppmerksomhet den får. Rasen kommer også vanligvis godt overens med andre hunder og kjæledyr dersom den sosialiseres fra tidlig av.
- Sosial og barnevennlig: De aller fleste mopser er tålmodige og snille, noe som gjør dem godt egnet som familiehunder. Mange eiere rapporterer at mopsen elsker barn – den er mild, godlynt og tåler en del tumulter. Ofte blir den familiens lille klovn som finner på sprell til stor glede for både store og små. En eier beskrev sin mops som “familiens lille klovn” som elsket å være med der det skjer, enten det var lek med ungene eller en rolig filmkveld.
- Leken men også avslappet: Mopsen har et relativt moderatt aktivitetsnivå, noe som passer godt for mange. Den er leken og livlig i korte økter – en mopsvalp kan være en real rakker som farter rundt – men som voksen er rasen gjerne ganske rolig og fornøyd innendørs. Mopsen trenger selvsagt turer og mentale stimuli, men den krever ikke mil på mil med mosjon hver dag. Mange mopser trives utmerket i leilighet så lenge de får sine daglige lufteturer og litt lek. Faktisk kan de være litt late av seg; de fleste elsker å sove lenge (gjerne i senga di!). Dette gjør at mopsen kan passe for folk som ikke har tid eller helse til å være ute i timevis daglig.
- Tilpasningsdyktig “sofagris”: Som nevnt over har mopsen en fin balanse mellom energi og avslapning. Den kan være med på en god skogstur eller fjelltur dersom den er i form – enkelte eiere forteller at mopser kan overraske med utholdenhet og gå lenge i ulendt terreng. Samtidig er den helt fornøyd med en rusletur rundt kvartalet og deretter rulle seg sammen på sofaen. Mopsen elsker komfort, så den takker sjelden nei til en myk pute og litt godis. Denne tilpasningsdyktigheten gjør at rasen passer både for aktive familier (innen rimelighetens grenser) og for de mer hjemmekjære.
- Liten av størrelse, lettstelt pels: En mops veier typisk rundt 6–8 kg – altså en liten hund som er enkel å håndtere, løfte og ha med seg rundt. Den korte pelsen trenger ikke klippes eller trimmes, og pelsstell er relativt enkelt: litt børsting og bading ved behov. Det skal nevnes at mops røyter en del til tross for kort pels, men til gjengjeld slipper du store mengder søle etter tur og lang pels som floker seg. For mange er det en fordel at mopsen ikke tar stor plass verken fysisk eller praktisk i hverdagen. Du får en “stor hund i lite format” – rasens motto er faktisk Multum in parvo, som betyr nettopp “mye hund i en liten kropp.”
- Alltid underholdende og sjarmerende: Det er vanskelig å ikke smile av en mops. De har et herlig repertoar av ansiktsuttrykk og lyder (noe vi også skal komme tilbake til under ulemper!). Mange beskriver mopsen som en klovnete gledesspreder – den tuller, lager rare gryntelyder, vralter etter deg og kan finne på egne små show for å få respons. Hvis du vil ha en hund som får deg til å le selv på en dårlig dag, scorer mops høyt. De fleste mopser er også veldig åpne og vennlige mot fremmede; de hilser gjerne på naboer og forbipasserende med logrende hale. En mer omgjengelig og glad liten kompis skal du lete lenge etter, ifølge mange eiere.
Som du ser, er det mye positivt ved mops. Det er ikke uten grunn at rasen har en trofast tilhengerskare – de som først har blitt “mops-eiere”, blir gjerne frelst av rasens sjarm. Men ethvert skinnende medalje har en bakside. Mopsen er nemlig også kjent for en del utfordringer og mindre heldige egenskaper. Disse må man ta på alvor før man bestemmer seg.
Ufordringer og ulemper med mopsen
Så, hva er det man bør vite av mindre positive ting? Dessverre er mopsen like kjent for sine helseproblemer som for sitt vinnende vesen. I tillegg har rasen noen praktiske ulemper man bør forberede seg på. Det kan faktisk også gi utfordringer når du ser etter forsikring for mopsen din. Her er noen av utfordringene med å eie en mops:
- Kroniske pustevansker og snorking: Det flatklemte ansiktet som gir mopsen sitt søte utseende, fører også med seg at nesten alle mopser sliter med pusten. Snutepartiet er så kort at luftveiene ofte er trange. Resultatet er at mopsen snorker, snøfter og grynter – ikke bare når den sover, men også i våken tilstand. Mange lager konstant lyder når de puster, selv ved hvile. En eier spøkte med at man bør ha godt sovehjerte hvis man skal dele seng med en mops, for den kan virkelig snorke høyt som en voksen mann!
For enkelte kan disse lydene være sjenerende i hverdagen. Mer alvorlig er det at mopsen kan ha reelle pustebesvær, spesielt i varme eller ved aktivitet. Du vil kanskje oppleve at hunden peser og må jobbe hardt for hvert åndedrag, selv etter moderat mosjon eller om temperaturen stiger. Dette er ikke bare “vanlig pesing” slik andre hunder gjør – hos en mops skyldes det ofte BOAS (Brachycephalt Obstructive Airway Syndrome), en luftveissykdom som flate hunderaser er utsatt for. Kort sagt: det kan være tungt å være en mops.
Mange veterinærer beskriver det som at hunden lever livet gjennom et sugerør når lufttilførselen er begrenset. Som eier må man ta særlige hensyn: unngå at hunden blir overopphetet, overvektig eller presset til hard trening, og i verste fall kan operasjon av luftveiene være nødvendig for at hunden skal puste bedre. Snorkingen og snøftingen må man uansett regne med – det er en del av “mopselyden”. Noen synes det er litt sjarmerende, andre syns bare synd på hunden. - Høy risiko for helseproblemer: I forlengelsen av pustevanskene kommer et helt ras av andre helseplager mops dessverre er disponert for. Rasen er over lang tid avlet for et bestemt utseende som ikke nødvendigvis er forenlig med god helse. Som noen kritiske røster har sagt: “Mops er avlet fram til å være defekt”. Det høres brutalt ut, men poenget er at den ekstreme kroppsformen gir mange fysiske utfordringer.
Øyeproblemer er vanlige – de store, fremstående øynene kan lett bli skadet og mops kan få sår på hornhinnen. I verste fall kan øyet faktisk “poppe ut” ved slag/traume på hodet, fordi øyehulen er grunn (høres skummelt ut, men det skjer heldigvis ikke med alle!). Hudproblemer er vanlige, særlig i ansiktsfoldene. De dype rynkene ser søte ut, men det samler seg fukt og skitt der; uten jevnlig rensing kan mopsen få utslett, soppinfeksjoner og kløe i hudfoldene.
Tannproblemer oppstår ofte siden kjeven er liten og tennene sitter trangt – mange mopser må trekke tenner eller sliter med tannkjøttbetennelser. Anal-kjertel problemer forekommer også en del; en del eiere rapporterer at de må få tømt analkjertlene hos veterinær jevnlig. I tillegg ser man høyere forekomst av nevrologiske lidelser som epilepsi hos mops enn hos mange andre raser. Rasen har til og med sin egen sjeldne sykdom: Pug Dog Encephalitis (PDE), en aggressiv hjernebetennelse som kun rammer mopser og som som regel er dødelig. (Heldigvis er PDE uvanlig – men det forekommer, oftest hos unge mopser under 3 år.)
Alt i alt må man være forberedt på hyppige veterinærbesøk. Mange mopseiere kan fortelle om øyedråper, salver, medisiner, operasjoner og generelt høye veterinærregninger gjennom hundens levetid. En eier rådet faktisk: “Skal du ha mops, bør du ha en del penger til overs” – forsikring er absolutt anbefalt, og litt ekstra buffer på konto skader ikke. Dette er ikke til å skremme vettet av deg, men heller en ærlig realitetssjekk: mops er generelt en mer plaget rase enn f.eks. en norsk elghund eller border collie. Du kan være heldig og få en mops som holder seg frisk (flere eiere forteller at deres hund aldri var ordentlig syk), men sjansen for trøbbel er større enn hos gjennomsnittshunden. - Dårlig kondisjon og varmeintoleranse: Mopsen er ingen atlet, for å si det forsiktig. Kroppsbygningen (kort snute, kompakt kropp) gjør at de raskt blir overopphetet og slitne ved fysisk anstrengelse. De har heller ikke den beste oksygenopptakskapasiteten, noe som betyr at utholdenheten er begrenset. Mange mopser klarer ikke særlig mye aktivitet i varmt vær – på sommerdager må man være svært forsiktig. Det finnes tragiske eksempler på mopser som har kollapset eller i verste fall dødd av heteslag fordi de ikke fikk nok avkjøling. En person som passet en mops under en hetebølge, fortalte at “varmen i sommer tok nesten livet av henne. Vi måtte dusje henne i kaldt vann flere ganger om dagen.” Dette illustrerer hvor sårbare de kan være for høye temperaturer.
Selv på moderate dager vil du kanskje oppdage at mopsen helst søker skygge og tar det med ro, mens mer hardføre raser fortsetter å løpe rundt. Også i lek med barn eller andre hunder kan mopsen bli hengende etter; en nabo beskrev at deres mops gjerne ville leke med barna, men orket ikke å være med lenge – den ble stående og pese og se på fordi pusten ikke holdt tritt. Så hvis du drømmer om en joggepartner eller en hund du kan ta med på timeslange løpeturer, er nok ikke mops det rette valget.
Den manglende fysiske kapasiteten er noe man virkelig må ta i betraktning. Samtidig skal det sies: enkelte mopser elsker tur og klarer mer enn man tror, spesielt hvis de holdes slanke og i god form. Det finnes mops som blir med på fjellturer og koser seg glugg ihjel (noen eiere skryter av at mopsen deres har gått mil etter mil). Men her kjenner du din hund best – man må ta det i dens tempo og alltid passe på at den får pustepauser og vann. Som en tommelfingerregel er korte bein + kort snute = begrenset turkamerat. - Overvekt og matglad – krever kontroll: Mops elsker mat. Punktum. De er notorisk glupske og kan nærmest gjøre hva som helst for en godbit. Denne rasen er ekspert på å sette valpeøynene i deg ved middagsbordet og tigge til seg en smak. Dessverre legger de også lett på seg; mopsens runde kroppsform gjør at selv et kilo ekstra synes godt, og overvekt forverrer pusteproblemene drastisk. Som eier må du være streng på diett og mosjon.
Det kan være utfordrende når du har et matvrak som ser sultent på deg støtt, men det er viktig for helsa dens å holde normal vekt. En mops som “spiser seg tjukk” vil slite enda mer med å bevege seg og puste. Så her må du være standhaftig – ikke la deg lure av de bedende øynene! Heldigvis er mopsen liten, så fòrmengdene er overkommelige. Bare pass på å ikke overøse den med kaloririke godbiter, selv om det er lett å ville skjemme bort en så søt liten tass. - Røyting og hudstell: Til tross for sin korte pels, røyter mopsen ganske mye. De små hårene er stive som nåler og kan feste seg i møbler og klær, og de er av typen som ikke bare “foster lett vekk”. Flere eiere klager over at mopsehår “er umulig å vaske bort” fra tøy. Du vil sannsynligvis finne hundehår i sofaen, teppene, ja til og med i kaffekoppen innimellom. Regelmessig børsting (for å fjerne løs underull) kan redusere røytingen noe, men du må nok bare akseptere et visst nivå av hundehår i hjemmet med denne rasen.
I tillegg krever ansiktsfoldene jevnlig stell – de må tørkes og rengjøres, gjerne daglig, for å unngå infeksjon og vond lukt. Mopsen klarer ikke rengjøre disse hudfoldene selv. Negler må klippes som hos andre småhunder (ofte vokser neglene raskt), og som nevnt kan tannstell være en ekstra utfordring siden tennene sitter tett – tannpuss og jevnlige kontroller er lurt. Alt i alt er ikke mopsen vedlikeholdsfri selv om pelsen er kort. Den krever litt innsats for å holdes ren og sunn, spesielt med tanke på hud og tenner. - Andre quirks – sikling og snøfting: Noen mopser sikler litt, spesielt hvis de blir veldig varme eller opphissede (eller venter på mat). Det er ikke like voldsomt som hos store raser som sikler, men vær klar over at en ivrig mops kan legge igjen en liten slevestripe på fanget ditt når den er opphisset. I hverdagen kan du også oppleve at mopsen “snøfter” ut gjennom nesen i stedet for å nyse, og av og til kan de få såkalt “reverse sneeze” – et slags hvesende innpust-anfall som ser skummelt ut men som vanligvis går over av seg selv.
Disse rare lydene og oppførslene er en del av pakken. Mange synes det er litt morsomt at hunden deres lager gryntelyder som en liten gris og snorker som en sag, men det er viktig å vite at bak de komiske lydene ligger ofte en fysisk årsak (den korte snuten). Så det er lov å le av at mopsen snorker, men man skal også huske at det er fordi den aldri vil kunne puste helt normalt.
For å oppsummere ulempene: Mopsen kan være en krevende rase å eie, ikke nødvendigvis i form av lydighet eller aktivitet, men i form av helseoppfølging og omtanke. Du må være innstilt på å tilrettelegge hverdagen (f.eks. ta pauser på tur, passe på klima, rengjøre hudfolder), du må kanskje belage deg på ekstra veterinærutgifter, og du må tåle snorking, sikling og røyting. Dette er ikke en “lettstelt” og robust rase som bare går og går uten problemer – den trenger litt ekstra kjærlighet og omsorg for å ha det bra.
Etiske betraktninger: Er det riktig å skaffe seg en mops?
Når man diskuterer mopsens helse, kommer man ikke utenom de etiske spørsmålene rundt avlen av slike ekstreme raser. De senere årene har det vært heftig debatt blant hundeeiere, oppdrettere og veterinærer: Er det forsvarlig å fortsette å avle hunder som har medfødte handikap bare på grunn av utseendet? Mopsen blir ofte trukket frem som et eksempel på en rase hvor menneskets jakt på et bestemt utseende (flat nese, store øyne, rynker) har gått utover hundens velferd. Så hva bør du tenke på etisk sett før du eventuelt kjøper en mops?
– “Alle mopser lider” – en kontroversiell påstand: På hundeforum og i sosiale medier vil du raskt oppdage at meningene om mops er polariserte. Noen mener at mops som rase er ødelagt – at hver eneste mops individ lider unødig på grunn av sine fysiske trekk. Det høres ekstremt ut, men dette synspunktet begrunnes med at ingen mops kan puste like uanstrengt som en normalhund, at fødsler ofte må skje med keisersnitt, at mange har smerter fra øyne, ledd eller tenner, osv. Enkelte går så langt som å kalle det “ondskapsfullt å velge en mops” fordi man da bidrar til å opprettholde etterspørselen etter en rase som “ikke burde eksistert i nåværende form”. De som mener dette, vil gjerne fraråde deg på det sterkeste å kjøpe en mopsevalp fra oppdretter.
Mange vil heller oppfordre deg til å adoptere en mops (eller mops-blanding) som allerede er født og trenger et hjem, fremfor å betale oppdrettere for å lage flere. Det har til og med vært snakk fra veterinærhold om å forby avl på mops og liknende hunder med ekstreme trekk i enkelte land. I Norge har det vært rettssaker og dommer knyttet til avl på svært kortsnutede raser (f.eks. bulldog og cavalier). Mopsen er foreløpig ikke totalforbudt, men Norsk Kennel Klub og Norsk Mopsklubb er under sterkt press til å forbedre rasens helse gjennom avlsarbeid. Raseklubben selv erkjenner at mops er brachycephal og kan ha luftveis- og øyeproblemer, og de jobber med tiltak som f.eks. puste-tester (BOAS-gradering) og avlsrestriksjoner på de dårligste individene. Likevel vil kritikere si at dette ikke er nok – selv “friske” mopser kan ha et liv langt fra optimalt.
– Finnes det friske mopser? På den andre siden av debatten finner du selvfølgelig de som elsker mops og mener at rasen kan være sunn hvis man avler riktig og tar hensyn. Det finnes oppdrettere som bevisst forsøker å avle mops med lengre snute og færre eksteriør-ekstremiteter. I utlandet har man fått frem noe som kalles “retro-mops”, hvor man har krysset inn andre raser for å få en pug med normalisert snuteparti over et par generasjoner. Noen entusiaster hevder at en mops kan leve et langt og lykkelig liv uten store plager, hvis den kommer fra sunne linjer, har riktig vekt og blir godt ivaretatt. For eksempel hører vi om mopser som ble 15–16 år gamle uten annet enn noen få ørebetennelser eller en urinveisinfeksjon. Disse tilfellene viser at bildet ikke er helt svart-hvitt.
Så ja – friske(ere) mopser kan finnes, men det krever en kombinasjon av flaks, god genetikk og god oppfølging. Som potensiell valpekjøper har du et stort ansvar for å gjøre grundig research: finne en seriøs oppdretter som har helse i fokus fremfor bare utstilling og utseende. Man bør spørre oppdretteren ut: hvilke helseundersøkelser gjøres? Har avlshundene gjennomgått pusteevaluering? Har noen fra linjene hatt PDE eller andre alvorlige sykdommer? Hvordan er fødselshistorikken (må tispene alltid ta keisersnitt)? Oppdretter skal tåle å bli spurt om slike ting – hvis de avfeier problemene eller ikke kan svare, er det et rødt flagg. Vær også forberedt på å kanskje måtte reise langt for riktig valp; begrens deg ikke til “oppdretter nærmest mulig” – det er faktisk bedre å reise lengre for å kjøpe fra en oppdretter som virkelig gjør alt rett, enn å spontankjøpe den første du finner på Finn.no.
– Advarsel mot smuglehund og useriøse selgere: Apropos Finn.no – mange har påpekt faren ved å kjøpe mops billig fra tilfeldige selgere. Fordi rasen er ettertraktet, finnes det valpefabrikker og smuglere som importerer mopser ulovlig og selger via nettet. Disse valpene kan komme fra svært dårlige kår, uten helsegarantier eller sosialisering. Flere har fortalt hjerteskjærende historier om valper de kjøpte som viste seg å være syke og måtte avlives kort tid etter. Så, skal du først skaffe mops, sørg for at det skjer via riktig kanal: helst via raseklubbens oversikt over godkjente oppdrettere, eventuelt omplassering gjennom organisasjoner. Ikke la deg lure av “billig mops selges, 8 uker gammel, ingen stamtavle men 100% ren rase” – slike annonser lukter det useriøs avl av. En skikkelig oppdretter følger NKKs regler, tilbyr stamtavle, helseattester og oppfølging.
– Et personlig valg: Til syvende og sist koker det ned til din samvittighet og dine prioriteringer. Mange tusen mennesker har mops og elsker dem over alt på jord – og de fortjener selvsagt gode hjem alle som en. Men det er viktig å være klar over at ved å kjøpe en mopsvalp hos oppdretter, stemmer du på en måte “ja” til å fortsette rasen slik den er i dag. Det er det noen av oss kjenner litt på. Ingen vil jo bidra til dyrelidelse med viten og vilje. Så tenk nøye gjennom: Hvorfor akkurat mops? Er det utseendet du faller for? Gemyttet? Størrelsen? Hvis du primært liker mopsens personlighet, finnes det kanskje andre raser med lignende egenskaper men uten de verste helseplagene. Hvis det mest unike for deg er utseendet, så vit at det kommer med en pris for hunden.
Dette er vanskelige vurderinger. Noen løser det ved å si: “OK, jeg skaffer meg gjerne en mops – men da skal det være en omplasseringshund som trenger et hjem, ikke en nyvalp jeg bestiller hos oppdretter.” Da føler de at de ikke bidrar til mer etterspørsel. Andre igjen leter etter “det friskeste eksemplaret” de kan finne: oppdretteren som har klart å avle inn litt lengre snuter og som virkelig tester helsa grundig. Uansett hva man velger, bør man i hvert fall være informert – ikke kjøp i uvitenhet. Som en forumdeltaker tørt kommenterte: “Selvsagt er det mulig å kjøpe mops med ’god’ samvittighet – det er bare å la være å sette seg inn i utfordringene.” Den beste samvittigheten får du nok om du enten lar være å støtte ekstrem avl, eller gjør alt du kan for å fremme de sunneste individene innen rasen.
Avsluttende tanker
Å ha en mops kan være et fantastisk lyspunkt i hverdagen – du får en hengiven, morsom og kosete liten venn som elsker deg betingelsesløst. Mange mopseeiere vil si at “ja, det er mye som følger med av styr, men gleden de gir veier opp for alt.” Denne lille klovnen kryper inn i hjertet ditt og blir der. Samtidig må vi ikke romantisere bort de faktiske problemene: Det er hjerteskjærende å høre en hund slite med pusten, eller å måtte begrense lek fordi hunden ikke orker mer. For noen blir det mange bekymringer og kanskje høye utgifter underveis, for andre går det relativt knirkefritt. Min oppfordring er uansett: Ta en grundig titt på hva du ønsker deg i en hund, og om mopsen virkelig oppfyller dette uten at det går på bekostning av hundens ve og vel. Det finnes utallige hunderaser å velge blant – kanskje kan du vurdere en som generelt er friskere og mer robust? (For eksempel har jeg selv en Rhodesian Ridgeback, en rase som selvsagt ikke kan sammenlignes med en mops – det preger nok mine synspunkter at jeg foretrekker hunder som kan løpe fritt og puste ubesværet.)
Alt i alt handler det om å finne en rase som passer deg og som har et godt liv med deg. Om du etter å ha satt deg inn i alt fortsatt kjenner at “jo, hjertet mitt banker for mops, og jeg er villig til å ta ansvaret som følger med”, så skal ingen dømme deg for det. Da gjelder det bare å gjøre det på best mulig måte – velge en frisk valp fra en seriøs aktør, eller kanskje gi et hjem til en mops som trenger det. Går du inn i mopse-eventyret med åpne øyne og omsorg, har du forhåpentligvis mange år foran deg med en fantastisk, om enn litt snorkete, bestevenn ved din side. Lykke til med valget!
Photo by JC Gellidon on Unsplash
Leave a Reply